Du lurer kan hende på hvorfor jeg har valgt å kalle bloggen min for Ikonvennen? Her skal jeg forsøke å gi et svar.
Biledet jeg har øverst på siden min er tatt fra et ikon jeg har på veggen min, det viser apostelen Tomas(Tvileren) som fører fingrene inn i Jesu sår efter korsfestningen og oppstandelsen. Rundt dem ser man apostelflokken. Jeg synes dette kan symbolisere bloggen min og meg på en fin måte, jeg kan summere det opp i noen få punkt;
- Den oppstandne Jesus Kristus er i sentrum, det vil jeg Han skal være i mitt og bloggens liv likeledes
- Apostlene er rundt Ham, det er apostlene jeg vil ta lærdom fra – de kristne før oss er kanskje de med best kunnskap til Kristus og Kyrkja
- Tomas tvilet, det kan jeg også gjøre til tider
- Det hele er malet som ikon, og siden jeg er en ikonvenn kan det jo sømme seg
Men tilbake til hvorfor ikonvenn. Jeg leste en gang boken Duften av de hellige av Peter Halldorf. Denne boke talar mye om tradisjoner som stammer fra apostlene og oldkirkens tid. Her kom også ikonmalingen, de hellige bileder. De er ikke hellige i seg selv, men i kraft av hva de viser til – Kristus Jesus. Ikonvennene var de som heldt ikonene for hellige og så på ikon som vinduer til det guddomelige. Disse kom i strid med de som mente at ikonmaleriene var avgudsbillede og mange ikon ble ødelagt rundt 700-800-tallet - interessant lesning. I kraft av at jeg har stor sans for ikonene både som hellige billede, selve billedkunsten og som symbolsk vakre velger jeg å kalle meg selv ikonvenn – derav navnet. Ikonene kommer til å følge bloggen ofte – jeg har selv en del ikon på mitt rom, og kommer nok til å bruke de i bloggingen.
Utrag fra Duften av de hellige (2, s. 10-11):
“Ikonenen i kirkerommet minner den troende om at han er føyet inn i et bedende fellesskap der tid og rom er forsvunnet. Den ortodokse gudstjeneste er utenkelig uten ikonene. Ikke slik at ikonene gjør Gud nærværende i rommet, det er det omvendte som gjelder: ikonene finnes i rommet ettersom Gud er nærværende. Og der Gud er, der er også den himmelse verden til stede: engler og helgener, kjeruber og serafer. Ikonene er vinduer mot himmelen. De anskueliggjør for den gudstjenestefeirende menighet på jorden at den ikke er ensom. «Nei, dere … står foran mange tusen engler, en festmenighet av alle førstefødte som har sitt navn i himmelen; dere står foran Gud, alles dommer, foran sjelene til de rettferdige som er blitt fullkomne, og foran Jesus, formidleren av en ny pakt, og det rensende blod som taler sterkere enn Abels.(Hebr. 12, 22-24)» I gudstjeneste synger vi med i den lovsang som evig pågår i himmelen. Derfor kalles gudstjenesten i ortodoks tradisjon for en guddommelig liturgi. Den er en forsmak på den himmelske fest, lovsangen for Guds og Lammets trone, slik den beskrives av Johannes i Åpenbaringsbokens fjerde kapittel. Hver gudstjeneste er en guddomelig liturgi: menigheten i himmel og på jorden trer i nær og inderlig forbindelse med hverandre. Gjennom ikonenes himmelvindu ser vi på hverandre.”
