Jeg har i dag lært noe nytt av skolen, den har lært meg at løgn fungerer bedre enn sannhet. Vil man oppnå noe i livet, da må man lyve – vil man ikke oppnå så veldig mye så sier man sannhet.

Jeg finner mine observasjoner fascinerende da dette er stikk i strid med hvad vi hører med vårt øre og har hørt fra fordums tid av. Bibelen, foreldre, besteforeldre, barneskole, ungdomsskole, politikere(med unntak) og mange flere har til alle tider lært oss; ikke lyv. Men nu presenterer skolen, med elever som pionerer en ny sannhet: lyv det du kan!

Hvorledes oppdaget jeg dette? Jo, jeg oppdaget det på den måten man gir karakterer. I kultur og kommunikasjons-faget fikk en personen jeg kjenner karakteren 5(1 er dårligst, 6 er best) for en presentasjon gjennomsyret av ren løgn – her snakker vi ikke om hvide løgner – da hvide løgner ikke eksisterer – men om løgn som all løgn er, jeg sier igjen løgn. Beklager mitt lille utbrudd men jeg har fått løgn på hjernen – ikke bokstavelig da, bare billedlig talet.

Ikke hadde de intervjuet personen de hadde intervjuet, svarene var oppdiktet, ikke hadde de vært på stam-puben til den aktuelle gruppen, ikke hadde de vært sammen med dem i eders rette element, jeg lurer litt på hvorledes eller hvad de i det hele hatt gjort som var sannhet.

Disse fikk som sagt karakteren 5, karakteren 5! Karakterskalaens høyeste poengsum utenom toppsuperduperkarakteren 6. Jeg kjenner en liten antydning til vondskap i bakre skulderblad og på nesetuppen – det er som jeg pleier å si, “æg verte matte!”

Vi hårdtarbeidende(eller, i alle fall med denne oppgave – tross at “vi” ikke møtte opp til timen vi skulle fremføre i) har ingen løgn med i presentasjonen – alt er sannhet, intervjuene er til og med tatt opp på lydbånd – tre stykker ligger på min mobil. Vi får nøye oss med middels og middels-dårlige karakterer. Livet er hårdt.

Æren for dette innlegget må du få, Susanne – takk for inspirasjon!